Skjønnlitterært program

I vårt skjønnlitterært program har jeg valgte eventyrene ”Prinsessen som ingen kunne målbinde” og ”Askeladden som kappåt med trollet”. Begge ble nedskrevet og trykket for første gang i ”Norske folkeeventyrer” i 1843. ”Norske folkeeventyrer” er ei samling med norske folkeeventyrer som ble samlet og nedskrevet av Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe.

De to eventyrene som jeg har valgt er begge er samlet, tolket og nedskrevet av Jørgen Moe.

Jeg valgte disse to eventyrene fordi begge har mange av de episke lovene innenfor folkeeventyr og de er bygd opp på ”typisk eventyr stil”.

Noen eksempler på likheter i eventyrene

Det var en gang

Begge eventyrene begynner med ”Det var en gang..”. Handlingen tidfestes ikke og den skjer på ubestemt sted.

Tretallet

I begge eventyrene er det de tre brødre vi får høre om, og de går igjen i eventyret.

Gjentagelser

Den samme ordbruken blir gjentatt med små varianter.

Eksempel: ”Jeg fant, jeg fant...”

”Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg”

Harmonisk slutt

Eventyret ender godt. Det gode vinner over det vonde.

Eksempel: Helten får prinsessen og halve kongeriket

Helten får alt gullet og sølvet til trollet.

Link til eventyrene:

Askeladden som kappåt med trollet

http://norske-eventyr.com/askeladden-som-kappat-med-trollet/

Prinsessen som ingen kunne målbinde

http://norske-eventyr.com/prinsessen-som-ingen-kunne-malbinde/

Typisk norsk!

Ja, da fikk vi enda ei oppgave av norsklæreren vår der vi skal skrive om hva vi synes er typisk norsk! Og da ikke om mat, klær og troll, men litt dypere. Jeg må selvfølgelig ta med at typisk norsk er rett og slett naturen vår. Vi har en utrolig flott natur og det er mange som reiser langt for å oppnå norsk natur. La meg da få tilføye; de fine Sunnmørsalpane og alle dei fine kystene!

Når jeg tenker litt nærmere og tygger litt på ordet, så dukker det opp politikk og vennlighet. Vi har veldig gode ordninger her i landet. Det er veldig mange som misunner oss når det gjelder helseordninger og skoleordninger. Vi har klart å skape dette sammen! Det er noe jeg ofte får høre fra andre folk fra andre land. Og da må jeg innrømme at jeg blir litt stolt. 

Når dette er sagt, så vet jeg at det er så utrolig mye forskjellig som kan være typisk norsk. Hun som sitter med siden av meg, Marianne, er utrolig stolt over han Lars Johan som kommer fra Stordalen. Han er kjent for å være med på tv-programmet "Et lite stykke Thailand" og tar med seg Thailandske damer hjem hit til Norge og gifter seg. Dette har jo begynt å bli mer og mer vanlig, så er ikke rart andre tror dette om oss nordmenn og kanskje mener at det er litt typisk.

"Jeppe på Bjerget" av Ludvig Holberg

- Jeppe på Bjerget er en komedie. Hvilke kjennetegn har filmen som kan knyttes til den klassiske komedien? Er det noe som skiller den fra en klassisk komedie?

En klassisk komedie er at den går i en bue, og skal ende bra. Det er ofte en lykkelig slutt, mens her i denne komedien ender den ikke på noen særlig lykkelig måte. Filmen starter på en litt sørgelig måte der vi ser at Jeppe er sen på jobb, blir slått av sin kone og tyr til å drikke alkohol for å komme seg gjennom hverdagen. Deretter tar denne komedien oss med over en ”topp” der alt virker bra. Jeppe koser seg, spiser god mat, bestemmer, og drikker så mye alkohol han vil. Men historien snur og ender med at Jeppe er ulykkelig.

Siden det er forandring/spenningskurve i komedien kan den knyttes til en klassisk komedie. Mens siden denne komedien ender med en ulykkelig Jeppe, skiller den seg fra en klassisk komedie som ender lykkelig, gjerne med at problemet/konflikten er løst opp i.

- Hvilket budskap tror du Holberg ønsket å formidle gjennom teksten?

Holberg var jo en forfatter som brant veldig for den ideen om menneskelig fornuft. Og med å ha det i bakhodet, tror jeg at budskapet i denne filmen er om makt. En skal være forsiktig med å gi makten til hvem som helst, for de kan fort misbruke den. Mennesker kan lett skrifte karakter eller har vanskeligheter å styre maktbruken når de selv får maken.
Jeppe som selv blir undertrykt, blir når han får makten den som undertrykker andre.

Holberg gir, gjennom Jeppe, litt kritikk av føydalsystemet i Danmark. Holberg stilte et spørsmål om føydalherrene egentlig var noe bedre enn den fulle Jeppe. Gjennom filmen ser vi at Jeppe blir lurt av baronen og hans følge, og lar Jeppe tro at han er i paradiset og at han bestemmer. Når Jeppe selv tror han, ser vi at han bruker makt. Han drikker seg full, og storkoser seg, helt til han har fått nok og sovnet tungt! At Holberg kritiserte føydalherren, viser han på slutten av filmen/historien ved at vi får se en fest der baronen er hvert fall nesten like full som Jeppe. Jeg får inntrykket av at kanskje er det den første som blir satt på selve tronen som er den beste styrer, for det viste seg at Jeppe ikke ble en spesielt god leder siden han ble stemplet som en tyrann.

Inger Hagerup og Aksel Sandemose

           

Inger Hagerup (født 14.april 1905, død 6.februar 1985) var født Inger Johanne Halsør. Hun giftet seg med Anders Hagerup og de ble kjent under dette etternavnet. Hun var norsk lyriker og ga ut sin første diktsamling, Jeg gikk meg vill i skogene, i 1939. (Wikipedia).

Aksel Sandemose (født 19.mars 1899, død 6.august 1965) endret navnet sitt fra Axel Nielsen til Aksel Sandemose i 1921. Han var en dansk-norsk forfatter som skrev på riksmål. Sandemose er mest kjent for romanen sin En flyktning krysser sitt spor, som introduserer begrepet Janteloven. (Wikipedia)

Inger og Aksel Sandemose møttes og ble kjent med hverandre i Sverige, da de var flyktninger under krigen. Begge var norske forfattere – Aksel skrev blant annet romaner, noveller, fortellinger og essay, og Inger skrev dikt, hørespill og barnevers.

”Første gang jeg møtte Aksel Sandemose, var i Stockholm under krigen. Han var allerede da blitt en fabel uberegnelig og farlige som en naturkatastrofe, mannen som hadde skapt det mest rystende diktverk i norsk litteratur, En flyktning krysser sitt stor. Jyden som var halvveis norsk, og ville bli helt norsk, og som i følge sin natur ble norskere enn de aller fleste nordmenn. Det gikk lyn i luften over navnet hans, en av hans siste bøker før krigen hadde den betegnende tittelen Brudulje.

Det var sommer og solskinn foran Dramatens friluftskafe. Vi var blitt virkelige flyktninger, hårsåre og aggressive. Som en ekte Jante-æting var jeg på vakt: han skulle ikke innbille seg at jeg syntes han var noe. Men jeg glemmer aldri Aksel Sandemoses svar på et sterkt provokatorisk spørsmål: Først så han på meg med dette underlige blikket som liksom gikk innover og utover på samme tid, så kom det uventede svaret, nesten beskyttende rolig og stillferdig: ”Alle mennesker trenger litt vennlighet!” Fortalte Inger da hun holdt tale ved Sandemosens ”ukristelige bålferd”.

 Kilder

•  Wikipedia (21.04.2011)
  http://no.wikipedia.org/wiki/Inger_Hagerup

• Wikipedia (26.08.2011)
  http://no.wikipedia.org/wiki/Aksel_Sandemose

• Skjævesland, Thorleif, Risørmagasinet.
  http://limfjordslitteraturen.dk/SandemoseSelskabet/sandemoseprojekt99/bibliotek/artikler/skjaevesland03.html

Bør vi ha sidemål?

Jeg er egentlig ikke helt sikker enda om hva jeg mener om sidemål. Personlig synes jeg det er helt pyton og vanskelig å skulle forholde meg til to skriftspråk, men likevel så vet jeg at vi har på en måte litt godt av det også. For vi kommer til å møte mange forskjellige folk og dialekter, så å kunne litt av begge er bare bra. Og dersom en kan nynorsk så har en litt lettere for å forstå dialekter. Men kanskje det kunne ha blitt begrenset til at vi bare har en liten mengde nynorsk. Jeg synes at det viktigste er å kunne lese og forstå nynorsk, ikke akkurat å kunne alle bøyninger og skrive feilfrie tekster. Vi har mer enn nok annet å forholde oss til.

Jeg synes det i grunnen er litt lærerikt og spennende å høre og lære om hvordan Norge ble til og hvordan tale- og skriftspråket vårt kom. Å lese om hvor mye de kjempet for språket vårt er ganske beundringsverdig og viktig for oss”

På ungdomsskolen for eksempel har vi jo tross alt norsk, matte, engelsk, naturfag, Krl, samfunnsfag, musikk + eventuelt fremmedspråk... Altså 8 fag! Og husk da at hver enkelt lærer prioriterer sitt fag, og regner med at vi gjør det samme... Det blir for mye, og når vi da også skal pugge unødvendige former og bøyinger på et skriftspråk som jeg ikke kommer til å bruke videre i livet mitt ser jeg egentlig ikke grunnen til. Jeg tror det er derfor jeg har en litt sånn ”negativ” tanke om de som prater nynorsk. Det er ikke med vilje, den har bare komt opp igjennom årene.. Tror den var sterkest på ungdomsskolen!! Dersom jeg ikke måtte ha hatt nynorsk i skolen, og at jeg virkelig måtte hardpugge alt med bøyninger og slikt, tror jeg kanskje at jeg hadde vært litt mer interessert i nynorsk enn hva jeg er nå. Når jeg da først hadde fått en nynorsktekst tror jeg at jeg hadde synes at det ville vært litt mer spennende å forske å lese på det språket som er litt annerledes.

Jeg synes at det er kjempe viktig for oss å kunne forstå, prate og skrive engelsk. Det er et verdensdekkende språk og det er mye på denne måten vi kommuniserer! Nynorsk derimot, er bare innenfor Norge at vi møter på.. Så jeg må si jeg er mer interessert i å pugge engelskgloser og bøyninger enn nynorskgloser og bøyninger.

Det hadde vært bedre om vi ikke hadde noe sidemål i skolen, eller som nevnt tidligere, bare et viss antall timer hvor det blir fokusert på forståelse av nynorsk. Så vi heller kan fokusere mer på hovedskriftspråket og oppbygging av tekster. For det er noe vi kommer til å trenge videre i livet spesielt i jobbsammenheng. Jobber en på laboratorium trenger man kunne skrive rapporter, er en journalist må en kunne skrive en artikkel, skal en søke jobb trenger en å skrive søknader og cv’er.

De som vil komme seg igjennom skolen og fokusere på hovedspråket, kan heller ved interesse ta å studere det senere eller ta noen kurs i det.

Så jeg tror nok at jeg står litt midt i mellom. Sidemålseksamen og karakter kan godt gå bort for meg, men ikke alt som har med nynorsk! 

Om vort Skriftsprog

Ivar Aasen

1) Peik på de viktigste grunnene til at Ivar Aasen mener at Norge burde få et nytt norsk skriftspråk.

Ivar Aasen mener at siden Norge var blitt et selvstendig land, bør de vise det ved å få et nytt skriftspråk ettersom språket er landets kjennemerke. Han ser at det norske folk ønsker at språket blir formet, og at de kan kalle det norsk. Han vil og at Norge skal beholde det språket som forfedrene våre gav oss.

2) Hvordan ser han på det svenske språket sammenlignet med norsk og dansk?

Han mener at det svenske språket ligner veldig på det norske språket. Og med det mener han da det norske språket som du kun får høre fra den klassen som blir sett på som mindre verdsett og ikke de høyt oppe (siden de snakket et språk langt nært dansk). Han mener Sverige er et lykkelig land som har sitt eget språk, han mener at det hadde vært bedre om vi tok det svenske språket enn det danske. Men aller helst ville han at vi skulle holde oss innenfor landegrensene for å lage et eget språk.

3) Hva sikter Aasen til med ordene ”denne kostelige Skat fra fortiden” i del 2?

Ivar Aasen mener at språket vårt er en skatt som våre forfedre har bevart og overlatt til oss som en hellig arv. Og han mente at det ville være dumt å gi slipp på dette språket.

4) Hva er, ifølge Aasen, grunnen til at vi i Norge har mistet ”Vort Fædrenesprog” (del 2)?

Han mener at de har lært ungdommene til å forakte det norske folkespråket, og at alle generasjoner er bundet til det danske språket. Han mener at siden ungdommene er lært til å forakte språket, er ikke det så rart at mange brukte dansk. Han mener og at vanlige folk for undergir seg til de ”Herskende”

5) Aasen sier at det mest naturlige er at språk utvikler seg naturlig over tid. Men han mener likevel at det er i den aktuelle situasjonen er forsvarlig å konstruere et nytt norsk skriftspråk. Hvordan mener han at en bør gå frem (del 4)?

Han vet at dette ikke kan gjennomføres over natten, men han mener at språket måtte formes slik at alle innfødte ville kunne forstå det. Og han mener at vi burde unngå å bruke ord og uttrykk som bare blir brukt noen plasser. Han synes og at språket ikke burde ikke være så ulikt de to andre nordiske språkene, for da ville det kanskje bli for vanskelig å lære seg det norske skriftspråket.

6) Hva går forslaget til Ivar Aasen i hovedsak ut på (del 5)?
Hva ble resultatet?

Forslaget til Aasen er at vi skal ta alle dialektene, grammatikalske opplysninger og bestemte forklaringer og lage et språk ut av dette. Resultatet ble at denne ordsamlingen skulle sendes inn til et selskap av språkkyndige menn som skulle velge ut hvilke ord de skulle bruke. Når dette var bestemt, så skulle selskapet utarbeide en fullstendig norsk ordbok og en med grammatikk.

Han meinte at det ikke skulle være noe press for å bruke denne nye språkformen, men heller oppmuntre folk til å bruke den. 

Bokmål er best!

I mine øyne e bokmål best, og det uten tvil! Får e en tekst på nynorsk vrir e me i smerte og henger hjernen på tørk for å klare å forstå hva som står der! E blir direkte frustrert. Og det verste e visst det en eller annen sjelden gang er noe jeg skal se på nrk-kanalene, ja si en film eller en dokumentar, så er jo det selvfølgelig tekstet på nynorsk. OFF!
Av en eller anna grunn så håpe e hver eeeeeeeneste gang innerst inne, og tenker at kanskje det ikke er tekstet på nynorsk idag, men jooooda! Det er det. Hver bidige gang!